|
Grandmaster Choi, Yong-Sul
(1904-1986)
Introduksjon
Endringer innen kampkunst er på ingen måte noe forskjellig fra de endringer som generelt foregår i vårt samfunn i dag. Oppdagelser, politikk, trender og handel er noen av de tingene som styrer vårt samfunn i dag, slik det har alltid gjort. På et tidspunkt var den interkulturelle utvekslingeb relativt liten, derfor var det ikke vanlig at oppdagelser gjort i et land ikke ble kjent i et annet før f.eks. handel eller krig åpnet en kanal for disse ideene å komme ut. Derfor kunne f.eks. et lands kampkunster holde sitt lands særegenskaper i flere hundre år før ytre påvirkinger fra fjerne regioner i samme land eller andre land igjen ble tatt opp eller kunne påvirke kampkunsten. Siden den tid er samfunnet gått fra en regional påvirking til en global påvirkning, hvor kampkunst ikke på noen måte har fått muligheten til å beholde sitt særpreg. Kampkunster i dag er på lik linje som vårt samfunn under samme påvirking av ytre krefter som alt annet, både på godt og ondt.
Det er ikke mer enn 50-60 år siden hvor en kampkunst utøver kun utøvde en stil eller kunst. Det var utenkelig for denne å trene en annen stilart eller kampkunst. I dag er dette helt forandret. Utøverene idag har nå muligheten å trener flere stilarter, hvor mange er så forskjellige vedrørende filosofi, historie og treningsmetode at man nesten kan si at de ikke har noe felles i det hele tatt. Bortsett fra at de går under fellesbetegnelsen kampkunst.
Fra kriger til sportsutøver
Vi behøver ikke gå lenger enn til siste verdenskrig før vi kan se eksempler på de siste kampkunst krigerne. I Japan eksiterte ikke samuraier lenger, men filosofien, tenke og levemåten hadde overlevd i hvordan måten det japanske offiserskorpset så på seg selv. I flere hundre år hadde kampkunst utøverne trent og forfinet sin kunst i virkelig kamp. Hvilken kampkunst eller stil som var best var tydelig ettersom man lett kunne se hvem som stod oppreist etter at kampen var over.
Siden samfunnet hele tiden har utviklet seg og den generelle konsensus i dag er at krig er fundamentalt feil, ble behovet for de som trente kampkunst å kunne teste ut sine teknikker på et annet vis, en nødvendighet. Derfor ble regler satt opp for å minske muligheten for skader og uhell når man testet ut sine teknikker mot hverandre. Dermed kom konkurranser inn i kampkunstene og stilartene som igjen utviklet kampsportarter som taekwondo, judo, gresk-romersk bryting og boksing m.m.
Kampkunster er selvfølgelig en liten del av det moderne menneskets mange utviklinger. Samtidig er kampkunster en av våre eldste gjenlevende måter hvor menneskets mest basale former blir fremvist .Muligheten å kunne kjempe for å overleve, og vinne.
Hapkidos fødsel
For å forstå utviklingen av hapkido slik den er i dag må vi også forstå forholdet mellom Korea, Kina og Japan. I tidsrommet fra 1890 frem til 1945 hadde Korea mange konflikter både med Japan og Kina. Korea ble jevlig forsøkt invadert, og var under lange perioder under kinesisk og senere under japansk herredømme. I denne perioden fikk mange koreanere en opplæring i begge av disse lands kampkunster. Disse ledde til utviklingen av stilarter som tang soo do, kong soo do, subakki og tae soo do, som igjen førte til navnet taekwondo da disse stilartene slo seg sammen under et navn.
I 1910 ble Korea annektert av Japan og ble en provins i det imperiale Japan. Japan avsatte det koreanske monarkiet som hadde styrt i Korea i flere hundre år. Samtidig ble alle koreanske kampkunster forbudt. Koreanere ble nektet å bruke koreanske navn og snakke det koreanske språk i offisielle sammenhenger. I denne tiden fikk koreanere dog opplæring i karate, judo, jujutsu og kendo. Men samtidig klarte de å opprettholde de koreanske kampkunstene ved å utøve disse i hemmelighet. Mange koreanere ble fengslet av den japanske okkupasjonsmakten pga. sin trening av de lokale koreanske kampkunstene.
I de påfølgende tiårene ble motstanden mot japansk styre sterkere og sterkere. Den sivile ulydigheten i Korea samt gerilja motstand resulterte i at det japanske styret ble mer og mer brutalt. Sensuren ble strengere og læren om koreansk kultur og historie ble også forbudt.Det japanske språket ble påbudt i alle koreanske skoler og skilt ble tekstet kun på japansk. Ettersom den japanske dominansen i Asia ble større og den andre verdenskrigen var under oppseiling ble hundretusener av koreanske arbeidere sendt til slavearbeid i Japan og i den japanske hær i de okkuperte områdene. De fleste koreanere anser denne nesten 40 år lange okkupasjonen som et rent kulturelt forsøk på folkemord fra japansk side, hvor en hel generasjon mistet sin frihet og kulturelle identitet. Frem til i dag er arrene etter den japanske okkupasjonen sterk i minnet til de fleste koreanere.
Hapkidos far
Choi, Yong Sul (1904-1986) var en av de mange koreanske barn som endte opp i Japan under okkupasjonen av Korea. Choi selv fortale at han kom til Japan alene og etter en tid kom inn i husholdet til Sokaku Takeda Sensei. Takeda var lederen for Daito-Ryu Aiki-Jujutsu. Choi ble i dette husholdet helt til Takedas død i 1943. Daito-Ryus egne medlemslister nevner ikke Chois navn. Dette er heller ikke noen overraskelse, da han ikke var av japansk ætt og diskriminering av ikke-japanerer var vanlig i Japan på den gang. Som et eksempel var Aikidos grunnlegger Morihei Ueshiba elev hos Takeda. Han er registrert i Daito-Ryus medlemslister. Choi gikk under navnet Asao Yoshida i Japan. Han var da ca.10 år gammel. Det er sannsynlig at Choi tjente sitt opphold hos Takeda som en tjener enn som et fullverdig familiemedlem. Choi selv sier at han bodde hos og var Takedas student. Choi sier videre at han også under denne tiden lærte hele Daito-Ryus system, noe som han hevder han er den eneste som fikk mulighet til dette under Takeda mens han levde.
Chois rolle i Daito-Ryu er omdiskutert. I diverse verbale historier er Choi blitt definert som alt fra en tjener til en av Takedas senere hovedinstruktører. Skal man prøve å forstå forholdet mellom Choi og Takeda må man forstå den sosiale rangordenen som eksisterte den gang i Japan. Takeda var den siste i en lang rekke av samuraier i sin familie. De japanske samuraiene anså seg som høyt hevet over andre japanere. Ikke minst over andre folkeslag.
I denne tiden ble koreanere ansett av japanere som av lavere rang. Koreanere ble kun brukt som tjenere eller som arbeidere i yrker som ble funnet under japansk verdighet å utføre. Sett ut ifra dette er det ikke sannsynlig at Takeda så på Choi som ikke noe mer enn en tjener enn som en del av sitt hushold eller familie, uansett hvor mye Takeda likte Choi. Allikevel er det ikke å komme unna fakta at Choi kom hjem til Korea etter den andre verdenskrig med formidable kampkunst kunnskaper. Mange hevder at Choi aldri trente noe annet enn Daito-Ryu mens han levde, andre hevder at han som alle andre utviklet sin stilart videre.
I 1945 var Korea endelig fri fra nesten 40 år med japansk herredømme. Korea hadde endelig blitt ett fritt land og i denne tiden eksploderte fremgangen av kampkunster i Korea ettersom gamle kunster ble gjenoppdaget eller kom frem fra sin gjemte tilværelse. Disse stilartene fikk en ny start og utviklet seg til mange av de stilartene som i dag fremdeles er i live i en eller annen form. I tiårene som kom fikk nye koreanske kampkunst utøvere muligheten til å raffinere og utvikle stilartene til det de er i dag, som samtidig preserverer den koreanske karakteren og som skal hindre dem i å bli utdødd.
Rett etter 1945 ankom Choi tilbake til Korea og startet å instruere en stil han kalte Yu Sul. (ingen relasjoner til den gamle koreanskekunsten Yu Sul) Det er antatt at Choi trente en ren form for Daito-Ryu Aiki-Jujutsu, men adopterte det koreanske navnet Yu Sul (soft stil) forå gjøre stilen mer mottakelig for de koreanske utøverne som av en eller annen grunn reagerte negativt på alt som var japansk. På et eller annet tidspunkt byttet Choi navnet fra Yu Sul til Yu Kwon Sul (softhånd stil) for å holde sin stils navn vekk fra Judo (Yu-do på koreansk) som har den samme betyningen som Yu Sul. Om Choi førte sammen koreanske kampstiler og Daito-Ryu er usikkert. Choi selv mener han ikke gjorde dette, så her får man kanskje ta Choi på ordet og anta han snakket sant når han selv sier at han ikke lærte ut noe annet enn Daito-Ryu teknikker og at det var andre utøvere som var Chois elever som blandet inn rene koreanske elementer inn i det som senere kom til å gå under fellesnavnet hapkido.
Choi mest kjente tidlige elever var Bok-Sub Suh (1948-1959) Han-Jae, Ji (1949-1956) og Moo-Hong, Kim (1953-1959). I tiden mellom slutten av 1950 og hele neste tiåret utviklet noen av Chois elever seg uavhengig med hensyn til ideer og filosofi. Noen kom til å utvikle sine egne stilarter, mens Ji og Kim innførte diverse spark inn i hapkido. Dette gjorde at systemet utviklet seg mye og gjorde systemet mer unikt enn hva det originale systemet hadde vært.
Frem til midten av 1960 årene gikk hapkido under mange forskjellige navn. Yu Sul, Yu Kwon Sul, Hapki Yu Kwon Sul, Kido og hapkido. Det er ikke umulig at teknikker fra koreanske stiler som Bi Sul, Ho Shin Do ogYu Do (Judo) ble absorbert inn i hapkido. Kuk Sool Won og Hwa Rang Do begynte også på denne tiden å dukke frem i Korea. Det er ikke umulig at flere av grunnleggerne av flere av disse stilartene som dukket frem i denne tiden trente hos de samme mestrene for å tilegne seg kunnskap og erfaring. Han-Jae, Ji hevder at det var han som gav hapkido sitt nåværende navn. GM Ji hevder også at han gav navnet hapkido til Choi som en gave til han. Det er mange meninger om opphavet til hapkido navnet. En ting er sikkert og det er at GM Ji er en av hapkidos største bidragsytere når det gjelder teknikker og utvikling. Fra 1965 var hapkido navnet akseptert både av den koreanske regjering og som en unik koreansk kampkunst.
Fra midten av 1960 årene har koreanske mestere spredt hapkido over hele verden. Mange mestere emigrerte ut i verden. Som et eksempel er USA i dag det landet som har flest hapkido utøvere etter Korea.
Hapkidos utvikling
I dag er kampkunster inndelt i mange forskjellige forbund og foreningersom igjen bruker mye av sin tid til å bevare sin kampstils tradisjonelle særheter og egenskaper. Dette skaper samhørighet innen gruppen, men er samtidig også en grobunn for splittelse og uenighet utad mot andre kampstiler. Dette fører til at yngre utøvere ikke får den støtten og muligheten til utvikling innen en spesiell stilart, samtidig som de tfører til at stilarten ikke klarer å få utlært utøvere som mestrer hele systemet innen sin egen stilart. For hver generasjon av utøvere vil kampstilen bli degradert hvis ikke denne er åpen for utvikling. På grunn av den til dels store generelle uenigheten i kampkunster og sporter i dag gjør at nye utøvere går til nye forbund som møter deres ønsker og krav, eller i ekstreme tilfeller fører disse uenighetene igjen til at noen lager sine egne stilarter og forbund.
Ved å forstå og akseptere at det alltid vil være en utvikling kan vi dermed også aktivt delta i og forme den. Som kampkunst utøver er det viktig å fremme individualitet og nytenkning, samtidig som de nåværendev erdier blir beholdt. Jo større et forbund eller forening blir, jo vanskeligere vil dette bli. Allikevel, dette utgjør også det essensielle i en positiv utvikling og vekst.
Hapkidos fremtid
Ingen er mer fanatisk enn kampkunstutøvere i dag hvor det å beholde tradisjoner og teknikker som de alltid er blitt utført. Mange utøvere har fremdeles den troen at den originale måten å utføre teknikker på er den eneste rette måten å utføre disse på. Dette fører igjen til tankegangen at deres stilart er perfekt og endringer i denne vil minske dets ekthet sett fra et historisk syn. Tradisjon er viktig da dette definerer en stilart men den bør også vise samtidig veien fremover. Nye teknikker glir laget på bakgrunn av dagens samfunn. Samtidig blir gamle teknikker hentet frem fra glemselen og fremstilt som nye. Dette er ikke noe galt i, det viser kun at kunsten er levende og at dets utøvere er dedikerte i å bevare og utvikle kunsten på en positiv måte.
(kilder: Marc Tedeshi, Hapkido - Shaw, Hapkido)
|
Om Hapkido 
